Det kan begynne alt fra dag en. Når man sitter der i sykehus sengen med et lite rynkete menneske i armene dine. Et lite menneske som DU skal ta vare på og som du skal sørge får de aller beste forutsetningene for at det skal vokse opp frisk og sterk og med sunne verdier. Kjærligheten som bare fyller hele kroppen din, absolutt alle kriker og kroker, den kan ikke beskrives (for noen kommer ikke disse følelsene med en gang, det er helt normalt) Det er jo ikke rart vi vil gjøre alt vi makter for at dette lille vesenet skal ha det best mulig på alle måter?? De aller aller fleste vil gjerne prøve å amme fra begynnelsen av. For noen går det lekende lett, for andre går det overhodet ikke. Jeg har snakket med mange, mange som har grått mange tårer og gått mange runder med seg selv fordi: "alle sier jo at morsmelken er best!" Man er dum om man ikke prøver helt til det absolutt ikke går lenger (les: når man bader i tårer, ser ut som et spøkelse og er helt nervevrak og knekt av at man ikke mester å gi ungen sin mat) Og det er litt av dette det innlegget her handler om. Altså, ikke om morsmelk/MME (fordi morsmelk er sikkert det beste) men om alle velmente råd, presset og den følelsen av å være en skikkelig dårlig mor. Personlig har jeg ikke hatt noen store problemer den veien. Jeg har alltid kjørt mitt eget løp og gjort det jeg synes var best der og da. Men jeg har vært i kontakt med mange nybakte mødre som har kjent på dette presset.
Jeg vil tørre å påstå at det aldri har florert så mange skriverier og artikler om hva som er best for barnet ditt. Vi svømmer i temaer! Morsmelk/MME, hjemmelaget/ferdig grøtpulver, samsoving/soving alene, bysses i søvn/ sovne på egenhånd, Tøybleier, bæresjal, mestring, læring, motivasjon, aktiviteter, også det som virkelig er i ilden om dagen: barnehage/ikke barnehage. Phu! Alt dette og mere til kan få en stakkars mor til å få helt vondt i magen. Jeg skal ikke skrive personlig hva jeg mener om hvert tema, men har lyst til å ta for meg et par ting. Tilbake til ammingen.Altså, for noen går det lekende lett, for andre går det simpelthen ikke. Jeg synes ikke man skal gi opp for lett. Man kan godt ta i mot rådene fra barnepleieren og råd fra helsestasjonen. Men man skal ikke prøve så lenge at man knekker helt sammen fordi andre synes morsmelk er best for barnet! Du skal gjøre det som er best for deg! Den første tiden som skal gå med til å knytte bånd og bli kjent med barnet kan jo bli helt ødelagit om man sitter der fortvilet for at man ikke lykkes. Jeg har alltid ammet mine barn opp til ca 7 mnd alder. Så kom Leander.. Stor gutt, og med behov for litt ekstra. Så han fikk Litt MME i tillegg. Pjokken sov gjennom hele natten. Helsesøster sa at om jeg begynte å vekke han hver tredje time ville kanskje melkeproduksjonen gå opp. "Synes du jeg skal gjøre det?" Spurte jeg.. Begynne å tukle med den fine rytmen han er i? Jeg fikk beskjed om å lytte til meg selv. (Men hun hadde nok fortsatt å gitt tillegg, slik at vi kunne sove godt om natten. Jeg elsker den helsesøstra! ;)) Om jeg hadde sittet der som nybakt mor, kanskje for første gang, litt usikker og i tvil og kanskje med en helsesøster med andre meninger, så kan det være at alt av rutiner og masse deilig søvn hadde gått rett i vasken. Jeg er glad for at jeg gjorde som jeg gjorde! Når han var 4 mnd var det helt tomt for melk, men det var ikke noe nederlag. Greit, han har kanskje blitt litt rund av denne erstatningen, men vi fikk en fantastisk barselperiode! :) Jeg bøyer meg i støvet for de som ikke har mye melk men som ikke gir opp og som bruker det de har av energi og krefter for at babyen skal få nok. Men jeg orket det ikke. Mammaer som sliter med amming: lytt til dere selv!
Nå er det hjemmelaget grøt som er i vinden. Jeg er 100% sikker på at det er absolutt det beste. Men det letteste for meg er å kjøpe ferdig grøtpulver. Den inneholder sikkert noe som ikke barnet skal ha, men jeg prøver å ta den som jeg synes ser sunnest ut ;) Jeg skal sjekke opp den som finnes i Sverige som skal være nokså bra! Det er ikke mange mnd han skal ha grøt uansett. Snart er det brød og middag som gjelder, og jeg har overhodet ikke dårlig samvittighet for å gi han grøtpulver litt. Jeg synes det er imponerende med mammaer som har tid og lyst til å gi barnet hjemmelaget grøt. Til mammaen som ikke har ork til det: Det går fint! :)
For ei stund siden var det veldig mye snakk om samsoving. Jeg trodde faktisk samsoving var kun når barnet lå i sengen til mor og far, men fikk senere vite at samsoving også er når barnet sover i egen seng men på samme rom. (Hurra: jeg har gjort noe skikkelig riktig!) men om man ser bort i fra den delen, så handlet diskusjonene mye rundt det om barnet får lov å sove i sengen til mor og far eller ikke. De fleste artikler og diskusjonene mellom engasjerte mammaer viste tydelig et JA! Stakkars barn om det ikke får lov til det! Vel, jeg takler det ikke. De første to ukene, ja. Men så holder det for min del. Ungen leter etter brystet i søvne, jeg er livredd for å legge meg over babyen( ja, jeg vet man får forlenger men det er måte på hvor mye man skal invistere i babyutstyr) gubben sover dårlig og man våkner opp med en gang babyen gjør noen reflekser i søvne. Så her sover alle barna i hver sin seng, dobbeltsengen er for mor og far. Jeg er sikker på at en finger over nesetippen til babyen er like så kjærlig som å ligge med brystet ute halve natten. sånn satt helt på spissen. Noen får store øyne når jeg sier jeg ikke takler masse unger i senga om natten ( om morninger er det veldig koselig forresten) Det er nesten så de synes synd på barna våre! :D de må gjerne få ligge på madrass ved siden av oss hvis de vil, men det spør de bare om hvis de er skikkelig syke. Og når far er på tur, da er det lov å sove på rundgang på hans side! :) Men nei, ingen barn imellom, over og under oss. Det er sikkert kjempekoselig for noen. For oss, ikke nødvendig.. Jeg drister meg til å nevne om det er derfor ungene her sover så godt om natten? For at de sover i sin egen seng og har gjort det siden de var bittesmå? Jeg vet ikke..jeg bare vet det er helt riktig for oss. Det finnes veldig mange meninger om det å bysse barnet i søvn, eller la det få ligge å sutre litt. Jeg vet jeg beveger meg ut på farlig farvann når jeg sier at innen barnet er 6 mnd (minst!!) må det ha lært å sovne av seg selv. Jeg står fortsatt fast på det jeg gjorde en gang jeg utvekslet meninger om dette på nettet. Jeg opplever faktisk barnet som trøtt når det sutrer. Mett på stimuli, mett på bæring, mett på nussing. Jeg er faktisk uenig med noen av "ekspertene" som sier at barnet gråter fordi det vil ha enda mere nærkontakt. Jeg tror gråt er et tegn på at barnet er trøtt og slitent. Det kan være vanskelig å finne roen med en gang, og Leander får gjerne lov å ligge å sutre litt. Ikke skrike, men sutre, om han vil det :) større barn som hyler er et helt annet tema, og det tar jeg ikke nå.. Mammaer som har sengen full av små barneføtter hele natten: kjempekoselig! Trygt og godt for barnet.. Mammaer som vil sove i fred: det går så fint! Barnet vet at du elsker det ubetinget alikevel, og føler seg trygg bare det vet du kommer når det roper.. :) Mammaer som vil vugge barnet sitt i søvn: sikkert nydelig for barnet. Mammaer som lar barnet sutre litt før det sovner: Barnet føler seg nok ikke forlatt og alene om du går inn til det ofte og koser litt med det mens det ligger i sengen.
Til slutt: barnehage / ikke barnehage. Dere som kjenner meg vet jeg har engasjert meg en smule i den saken. Det er fordi det ryster meg når så mange studier viser at 1 åringer i dagens samfunn lider av stress. Jeg får skikkelig vondt! Men, når det er sagt, så vet jeg også at det finnes gode og trygge avdelinger for små barn, med lite støynivå. Da stiller saken seg helt annerledes. Har du prøvd å hente et barn i barnehage kl 16? Du blir ør i hodet, ikke sant? Dette bråket er små 1 åringer i, 8-9 timer, fem dager i uken. Noen barnehager er sånn. Ikke alle. Heldigvis! :) Jeg vet veldig godt at noen må ut i jobb. Jeg vet at noen vil ut i jobb. Jeg vet at noen barn har liten omgangskrets og trenger andre og leke med (selv er jeg bombesikker på at mor er den beste lekekamerater opp til en viss alder) man skal ikke få dårlig samvittighet om man gjerne vil eller må ut i jobb selv om vennene rundt velger det motsatte. Men man skal velge barnehage med omhu og lytte veldig etter barnets signaler!! Alle mammaer som gjerne vil gå hjemme med barna mens de er små: Jeg heier på dere! Alle mammaer som vil jobbe, jeg heier på dere også, så lenge barnet og deres ønsker som familie kommer først :)
Lista er lang og jeg kunne skrevet så mye om forskjellige temaer som vi som foreldre gjør forskjellig. Jeg synes det er fint at man gir utrykk gjennom blogger og instagram hva man er opptatt av. Jeg synes det er kjempespennende å se hvordan andre gjør det og få innputt. Noen ganger ser jeg med en gang at "dette er ikke noe for meg" Andre ganger kan jeg prøve ut noe og kanskje ser jeg at det ikke funker. Og det er jo helt greit! Vi prøver og vi feiler. Sånn vil det alltid være når man har barn. Men jeg tror vi må slutte å streve så veldig! Man vil gjøre alt det som er bra, som man ser andre gjør. Man får råd fra den kanten, og råd fra den andre kanten. Så rører man alt sammen i en stor gryte og ser for seg at:" om jeg gjør alt dette blir jeg jo nesten en perfekt mor!" Men barnet ditt vil ikke ha en mor som skal gjøre alt så perfekt. Det vil ha en mor som lytter til dens og sine egne signaler. En mor som overøser det med masse kjærlighet! Velmente råd er gull. Ta de til deg og prøv de gjerne ut om du synes det. Men funker det ikke på samme måte hos deg så teller det ingen verdens ting. Barnet ditt elsker DEG og ikke tøybleiene du nødvendigvis sydde i forrige uke.
Du er best! Du er barnets store helt! Og barnets store kjærlighet!
Er ikke DET god nok grunn til å gjøre det vi synes er best, da?
