tirsdag 15. oktober 2013

Når Leander kom til oss..

Vi mødre og gravide har gjerne en ting til felles- vi elsker fødselshistorier! Vi leser om de, vi skriver om de og vi snakker om de. Litt rart på en måte, for det er jo helt vanlig og noe som skjer hver dag. Men på en annen måte ikke, for det er jo helt fantastisk! :) Tenkte derfor jeg ville fortelle om da minsten kom til verden, for dere som er spesielt interesserte i sånne ting ;) Denne fødselen ble litt annerledes enn det jeg trodde den kom til å bli. Første fødsel er jo alltid litt spesiell, men de fire neste var så og si veldig like. Som regel har de startet 2-3 dager over termin, med uregelmessigheter rier hele dagen. Ikke veldig vonde men alikevel veldig effektive. Det vil si at når fødselen Starter sånn skikkelig (altså, når man vifter bort mannen når han snakker, eller man står og puster seg gjennom riene bøyd over kjøkkenbenken) så går det ikke lange tiden før vi har babyen vår i armene. Drømmefødsler! Siden nr to kom har vi ikke vært lenger enn 30 min på sykehuset før babyen har kommet.. Denne gangen skulle det bli litt annerledes men jeg hadde alikevel en god fødsel. Terminen var 10 Juli. På storebror sin fødselsdag. Åh, som vi ønsket han skulle komme da! :) Men denne karen hadde det ikke travelt, 12 dager over termin satt fødselen endelig i gang. Noen timer før jeg skulle settes i gang. Ventetiden gikk faktisk veldig bra, sommervarmen taklet jeg fint, det var heller tanken på å settes i gang som skremte meg. Dagen før skjønte jeg alikevel at det var noe på gang. Jeg fikk timene til å gå sammen med gode venner, og etterhvert som kvelden nærmet seg, og riene kom når jeg begynte å le(!!) så skjønte jeg det var på tide å komme meg hjem. Hjemme i sofakroken dabber de imidlertid av, så jeg bestemmer meg for å ta natta. Våkner innimellom av rier, men sovner igjen. Klokken 04 kommer det et voldsomt tak som får meg til å bråvåkne, og jeg puster meg gjennom to til. Kjenner igjen riene fra den siste fasen i fødselen og blir litt redd, siden det alltid har gått så kjapt før. Vekker mannen, får barnevektene inn i stua og reiser av gårde. På bilturen: ingen rier. På parkeringsplassen på sykehuset: ingen rier. På enda en biltur: ingen rier..Jeg blir oppgitt og sur på meg selv, for at jeg stressa så med å komme av gårde.. Klokken 06 rusler jeg litt motløs inn på sykehuset og beklager litt for at jeg kommer. Men siden jeg skulle settes i gang kl 09 ville det bare være for dumt å dra hjem igjen. En jordmor sjekker meg og jeg har sørgelige 4 cm åpning. Arghh! Blir strippet(tøyd) og etter 30 min begynner det endelig å skje noe. Jeg får en hyggelig svensk jordmor som gjerne vil ta vannet med en gang. Det er noe jeg hadde gruet meg til, for jeg har skjønt at alt kan gå så fort og bli så intenst. De lette effektive riene jeg har hatt de andre gangene glimrer med sitt fravær, istedet har jeg konstante smerter i ryggen. Så utrolig slitsomme og lite effektive rier har jeg aldri vært borte i. Jordmoren råder meg til å ta vannet, og er sikker på at alt går så kjapt og greit. Jeg får nok av masing og rømmer inn på barsel og går ut på verandaen for å få fred ;) men hun finner meg til slutt og står fortsatt på sitt. Etter lokking med lystgass kaster jeg inn håndkledet, og legger resten av fødselen i jordmorens hender. Klokken 9 blir vannet tatt, på 6 cm. Jeg super i meg lystgass under riene, og litt ekstra innimellom når jordmor ikke ser. For. En. Forskjell!! Hipp hurra! Med lystgassen gikk den neste halvtimen unna i en fei, de fire siste cm likeså, og vips var han ute! Sånn ca 09.30 At jeg ikke hørte på jordmoren før! Ut kom han, og superfint var han, med gode 4300 g på kroppen. Litt annerledes fødsel denne gangen, men når jeg tenker meg om går den nok under kategorien drømmefødsel den og :)

fredag 4. oktober 2013

Seize the moments

I used to race, I used to hurry, I used to fret and frown and worry, My children thought they had new names– “Hurry Up” and “We’re Gonna Be Late”! Even when we were at home– Laundry, cleaning, answering phone… I never had the extra time To sit and cherish these children of mine.... But in His grace the Lord broke through And I saw everything anew. We have but only a few days here To love and share and pull them near. And while there’re things that must be done, Our lives are like the setting sun. While it's light is burning bright, Before we face, alone, the night, Let’s stop the madness of this race– Let’s take back a slower pace! Look into those grinning faces, Plan your day with lots of spaces, Grab a hand and take a walk, Listen while your children talk, Let them show you childhood things, Take turns laughing on the swing, Snuggle up beside the fire, Kiss the hurt left by a brier, Meet them with a morning smile, Go out and fish a little while. Choose carefully how you spend your time. Don’t wait until you suddenly find The wrenching grief of a heart that aches, Who loved too little and found out too late. ~ Kelly Crawford
Ff